Står i det.

Hva har jeg å si?

Er litt redd for å oppdatere her, siden jeg vet hvem som følger med. Jeg er redd for å oppdatere ford jeg vet ikke hvem som følger med. Den derran angsten.

Jeg jobber, jeg følger opp sønnen min, jeg har en kjæreste, jeg har angst.Det eneste som et er problem er angsten.

Jeg har angst. Syk angst. Jeg har prøvd i et år nå og eksponere den vekk. Eksponering er ikke en så effektiv kur som alle skal ha det til! Det tar så sykt lang tid.

Fyfaen.

Angsten kan jeg leve med siden jeg har hatt den siden barneskolen. Jeg er vandt til det. Egentlig – faen – jeg har gitt opp at den ikke skal være der å gnage. Men den har fysiske symptomer jeg ikke orker lenger i forbindelse med jobb. Derfor har jeg begynt med betablokkere. Blodtrykksmedisin. Liten dose for å forsøke å skjule, i mitt tilfelle, rødme.

Det har faktisk fungert greit hittil. Jeg har lenge slitt med rødme. Om pulsen går opp rødmer jeg – men kun på jobb. Jeg orket ikke mer fordi det er ikke logisk. Jeg er så lei, så lei.

Jeg elsker jobben min . Jeg har hatt to studenter (!!!) allerede og jeg sa til dem «Jeg elsker jobben min, det ser bare ikke sånn ut alltid». Jobben som sykepleierveileder gikk faktisk strålende.  Har mange ansvarsvakter og jeg rødmer fortsatt, men jeg må bare eksponere det videre med medisinsk hjelp.

Dette har vært den enkleste Mai siden jeg ble voldtatt. Datoen kom. Jeg hyperventilerte, gråt og slo i en vegg. Entall. Det gikk bra og føles greit.

Vi som står i angsten er tøffe som faen.