isadres

Urd, Verdande, Skuld

Some say prayers, I say mine. Igjen.

❤ The Sisters Of Mercy. Ingen religiøs mening. Alltid!

Det har gått to år siden jeg startet i jobb. Hvor ble tiden av! …. som de sier.

Jeg har det faktisk bra. Fortsatt sykepleier på akuttpsykiatrisk avdeling. Guttungen er snart 8 år. Jeg har snart vært i forhold 2 år. Jeg er blond. Jeg trener. Fortsatt angst, men jeg bryr meg ikke. Jeg elsker det. Det er rart at livet ble slik, for jeg skjønner ikke hvorfor det plustelig snudde til å bli DETTE. Jeg var uten håp i så mange år. Målsettingen var å dø. Så mange tilfeldigheter. Jeg døde ikke og det er bra. jeg bare eksisterte og ventet. Jeg kavet meg opp på et vis og klarte å forbli her. Hva i helvete skjedde, jeg aner ikke. Men jeg håper det er verdt det. Og selv om jeg ikke kan gi noen oppskrift til dere som fortsatt sliter, så er min oppfording å henge med. For du vet faen ikke hva som skjer senere.

Reklamer

Står i det.

Hva har jeg å si?

Er litt redd for å oppdatere her, siden jeg vet hvem som følger med. Jeg er redd for å oppdatere ford jeg vet ikke hvem som følger med. Den derran angsten.

Jeg jobber, jeg følger opp sønnen min, jeg har en kjæreste, jeg har angst.Det eneste som et er problem er angsten.

Jeg har angst. Syk angst. Jeg har prøvd i et år nå og eksponere den vekk. Eksponering er ikke en så effektiv kur som alle skal ha det til! Det tar så sykt lang tid.

Fyfaen.

Angsten kan jeg leve med siden jeg har hatt den siden barneskolen. Jeg er vandt til det. Egentlig – faen – jeg har gitt opp at den ikke skal være der å gnage. Men den har fysiske symptomer jeg ikke orker lenger i forbindelse med jobb. Derfor har jeg begynt med betablokkere. Blodtrykksmedisin. Liten dose for å forsøke å skjule, i mitt tilfelle, rødme.

Det har faktisk fungert greit hittil. Jeg har lenge slitt med rødme. Om pulsen går opp rødmer jeg – men kun på jobb. Jeg orket ikke mer fordi det er ikke logisk. Jeg er så lei, så lei.

Jeg elsker jobben min . Jeg har hatt to studenter (!!!) allerede og jeg sa til dem «Jeg elsker jobben min, det ser bare ikke sånn ut alltid». Jobben som sykepleierveileder gikk faktisk strålende.  Har mange ansvarsvakter og jeg rødmer fortsatt, men jeg må bare eksponere det videre med medisinsk hjelp.

Dette har vært den enkleste Mai siden jeg ble voldtatt. Datoen kom. Jeg hyperventilerte, gråt og slo i en vegg. Entall. Det gikk bra og føles greit.

Vi som står i angsten er tøffe som faen.

 

 

Samtale 2

«…. Ferdig utdannet i Juni. Første jobben min noensinne!».

«Gratulerer!»

«Takk!»

«Oj, første jobb på en sånn avdeling?»

«Jupp.»

«Du turte det altså? I alle daga!»

«Haha, det er faktisk den eneste jobben jeg vil ha»

«Oj….. Nei, er overrasket. Så for meg hvordan… nei.. faen… så for meg Åsgård. Gjøkeredet. Skjønner ikke at noen vil hit.»

«Grunnen er at jeg har vært gjøk sjøl. Vært innlagt flere ganger selv. Derfor vil jeg jobbe med dere «gjøker» ;)»

«Hahaha! Satan!… Gratulerer! Igjen. Herregud… Så tøft! Da e det håp. Haha!».

Samtale

«Helvete, her er jeg, tenkte jeg. Jeg er ikke sånn. Legen sa jeg skulle til Åsgård. Jeg tenkte bare; Nei, så ille er det ikke. Det var sykt. Man tenker jo sitt; Folk på Åsgård er jo bare gal. Vanvittig. Sykt. Her havner bare de uten framtid, trodde jeg. Men…..»

«Ja?»

«Fått et litt annet syn på det.  Det er jo så rolig. Så vanlig. Normalt liksom.»

«Jeg vet».

 

Kjenner på så mye rart

Jeg er fortsatt utslitt. Men det er visst slik det skal være.

Tar meg selv i å dyrke fridagene høyt – ikke fordi jeg hater jobben min, men fordi det er så mye som må fordøyes og aksepteres.

Herregud, psykiatrien. Er det virkelig slik du fortsatt er? Tanke som ofte går igjen.

Ja, virkelig, sier psykiatrien. Selvfølgelig!

Så jeg fortsetter. Får snart fast ansettelse.

Men, hjertet banker litt ekstra og jeg har det veldig bra. Endelig turt å åpne hjertet mitt igjen litt.

Ny verden

Jeg er utslitt. Men på en annen måte.

Jeg har blitt typen om må tenke gjennom hva jeg skal bruke energien på, nødt til å droppe noe, prioritere egentid og søvn. Orker ikke bullshit. Prioritere sønnen min.

Dette rett og slett fordi jeg neste uke går i gang med uke 3 med 100% jobb.

Det er helt surrealistisk. Hadde noen fortalt til 2009-meg at jeg i 2016 kom til å jobbe som sykepleier på akuttpsykiatrisk avdeling hadde jeg ikke trodd på det. Jeg har møtt meg selv i døra. Jeg har opplevd ting jeg har følt en vanvittig avmakt, eller fått angst ut av en annen verden. Jeg har stått i situasjoner der jeg ikke har ant hva jeg skal gjøre. Satt injeksjon. Sett frivillig arbeid. Sett tvang. Sykepleier. Ansvarlig for andre som ikke har noe annet valg enn å være innlagt hos oss.

Men jeg har klart det. Jeg har stått i det. Jeg har i ettertid vært i debrief for å snakke om situasjonene. Det føles bra. Jeg har mye å lære, men det er learning by doing som fungerer.

Mine egen erfaringer knivstikker meg daglig, men jeg holder ut. Har ikke fortalt mine nye kollegaer om fortiden min, bortsett fra personene som hadde ansvar for opplæringen min. Jeg var helt nødt å helgardere meg fordi jeg visste ikke 100% hvordan det ville bli.  Det var et sjansespill jeg er sjeleglad jeg tok.

Jeg har egen nøkkel til beltesenga. Det har jeg ikke heldigvis ikke fått opplevd enda. Men det vil komme.

This I have learnt:

Even the sweetest wine turns to sour

 

Fikk trist nyhet i dag og ble helt satt ut.

Leverte barnet i banehagen. dro på SATS. Endte med gråt med ryggen til verden inne på uttøyingsrommet; Gikk helt i kjelleren over nyheten av at en av mine tidligere sykepleiere har dødd av drittkreft. Jeg har ikke snakket med henne siden 2008, men husker stort sett godt om henne og at hun klarte å tolerere meg og galskapen (jeg var ikke så sint på den tiden). Tålmodig. Snill.

Herregud, så urettferdig og trist. Skulle ikke vært lov.

Jeg vet ikke hvorfor jeg håper noe lenger; jeg er fortsatt depressiv, angstvrak og generelt utslitt. Ah, story of my life.

Det blir bedre sier de;  Ta antidepressiva. Antipsykotika. Snakk!  Gruppeterapi. Begynn hos psykolog x flere. Bli innlagt! (bli innlagt på tvang x flere). Ta flere ECT-behandling. Bli mor til verdens fineste. Begynn å tren. Fullfør et stort mål og få bachelorgrad. Ta tiden til hjelp.

……for da når man likegyldighetslinjen istedet for å kun være depressiv og suicidal. FLAT i humøret ivekslet jevnlige dykk ned mot depresjon, angst og stress.

Borte, men likevel tilstede i mitt eget liv. Distansert.

Hater det.

Jeg forventet det, men hadde egentlig håpet at «de» hadde rett.

Jeg vil være glad! Bekymringsløs.  Men jeg er visst immun mot slikt?  Jeg får  i det minste bekreftet viljestyrken min; Jeg må fortsette. Det er levelig, men ikke slik jeg ønsker. Jeg syns faktisk jeg fortjener bedre.

….Men jeg aner ikke hvordan jeg skal fikse dette. Jeg vet selvfølgelig og heldigvis om mennesker rundt meg som har det genuint bedre etter å ha hatt det like ille eller verre enn meg. Jeg kjenner også mennesker som er som meg, som etter 10+ år fortsatt ikke fungerer helt og sliter veldig – uten å helt vite hva vi skal gjøre. For hva faen skal man gjøre…?

Du som bærer verdens byrder på dine sorgtunge skuldrer

Nei, at «du lever» er ikke et godkjent svar når noen seriøst søker etter mening med livet. Dette tiltenkt alle.

Om  du ikke forstår dette, så slutt. Bare slutt.

We fear nothing, we fear nothing!

Jeg er i en salig blanding av lykke, sjokk, overraskelse, stolthet og total utmattelse. Herregud for en dag. 2 timer har jeg vært på studentrådgivninga før eksamen, fordi jeg holdt på å gå på veggen av angst. Kontakten min der var helt fantastisk i å forholde seg til galskapen min og støtte meg.

I dag har jeg følt ALLE FØLELSER.

Muntlig eksamen gikk så bra som det kunne gå, og jeg snakket meg opp en karakter. Hvilket vil si….

Jeg er sykepleier!! eller, det er litt formelle greier som må gjennom med tanke på autorisasjon, så jeg er så tilnærmet sykepleier det går an å bli :p 

Er det mulig!

Og skal selvfølgelig hilse fra Kenneth og gjenta …. hva var det du sa igjen, Kenneth? :p neeeida.  Han sa det han.