Ny verden

av IM

Jeg er utslitt. Men på en annen måte.

Jeg har blitt typen om må tenke gjennom hva jeg skal bruke energien på, nødt til å droppe noe, prioritere egentid og søvn. Orker ikke bullshit. Prioritere sønnen min.

Dette rett og slett fordi jeg neste uke går i gang med uke 3 med 100% jobb.

Det er helt surrealistisk. Hadde noen fortalt til 2009-meg at jeg i 2016 kom til å jobbe som sykepleier på akuttpsykiatrisk avdeling hadde jeg ikke trodd på det. Jeg har møtt meg selv i døra. Jeg har opplevd ting jeg har følt en vanvittig avmakt, eller fått angst ut av en annen verden. Jeg har stått i situasjoner der jeg ikke har ant hva jeg skal gjøre. Satt injeksjon. Sett frivillig arbeid. Sett tvang. Sykepleier. Ansvarlig for andre som ikke har noe annet valg enn å være innlagt hos oss.

Men jeg har klart det. Jeg har stått i det. Jeg har i ettertid vært i debrief for å snakke om situasjonene. Det føles bra. Jeg har mye å lære, men det er learning by doing som fungerer.

Mine egen erfaringer knivstikker meg daglig, men jeg holder ut. Har ikke fortalt mine nye kollegaer om fortiden min, bortsett fra personene som hadde ansvar for opplæringen min. Jeg var helt nødt å helgardere meg fordi jeg visste ikke 100% hvordan det ville bli.  Det var et sjansespill jeg er sjeleglad jeg tok.

Jeg har egen nøkkel til beltesenga. Det har jeg ikke heldigvis ikke fått opplevd enda. Men det vil komme.

Reklamer