av IM

Jeg vet ikke hvorfor jeg håper noe lenger; jeg er fortsatt depressiv, angstvrak og generelt utslitt. Ah, story of my life.

Det blir bedre sier de;  Ta antidepressiva. Antipsykotika. Snakk!  Gruppeterapi. Begynn hos psykolog x flere. Bli innlagt! (bli innlagt på tvang x flere). Ta flere ECT-behandling. Bli mor til verdens fineste. Begynn å tren. Fullfør et stort mål og få bachelorgrad. Ta tiden til hjelp.

……for da når man likegyldighetslinjen istedet for å kun være depressiv og suicidal. FLAT i humøret ivekslet jevnlige dykk ned mot depresjon, angst og stress.

Borte, men likevel tilstede i mitt eget liv. Distansert.

Hater det.

Jeg forventet det, men hadde egentlig håpet at «de» hadde rett.

Jeg vil være glad! Bekymringsløs.  Men jeg er visst immun mot slikt?  Jeg får  i det minste bekreftet viljestyrken min; Jeg må fortsette. Det er levelig, men ikke slik jeg ønsker. Jeg syns faktisk jeg fortjener bedre.

….Men jeg aner ikke hvordan jeg skal fikse dette. Jeg vet selvfølgelig og heldigvis om mennesker rundt meg som har det genuint bedre etter å ha hatt det like ille eller verre enn meg. Jeg kjenner også mennesker som er som meg, som etter 10+ år fortsatt ikke fungerer helt og sliter veldig – uten å helt vite hva vi skal gjøre. For hva faen skal man gjøre…?

Reklamer