Sånn er det!

av IM

Jeg flåser mye om angsten min. Jeg vet egentlig ikke hvorfor, men det har alltid vært slik; Beksvart humor har alltid vært min greie og som oftest skjønner andre at jeg er ukomfortabel og at det er en overlevelsesmekanisme, men alltid unntak. Jeg beklager ingenting. Om noen ikke forstår det – ja, det er ditt problem….

Bacheloroppgaven er levert. Og jeg har sovet stort sett det siste døgnet, vært på trening – og nå drikker jeg rødvin. Det har vært et helvete. Jeg har tidligere vært opptatt av å «reklamere» for sykepleiestudiet, men om du ikke tåler angsteksponering Turbo 3555555, så kommer du til å slite. Er så takknemlig for studier med støtte-ordningen. Uten min kontakt der hadde jeg ikke kommet meg gjennom dette. Så hvis noen av mine angstvenner begynner å studere så undersøk om dere har det tilbudet på universitetet.

Som sagt, det har vært helvete. Men dette gjør jeg fordi jeg vil bli sykepleier. Jeg har møtt så mange inkompetente* mennesker i min tid som pasient at jeg blir helt svett. Det må mer BRUKERerfaringer inn. Mer menneskelighet. Mer sårbarhet. Mer beklagelser og helhet. Det kan ikke bare være teori.

(* Edit: Inkompetent for MEG. Jeg klarer ikke fremheve noen som prøvde å nå inn til meg i min tid i voksenpsykiatrien. Jeg var sikkert et helvete å jobbe med, men jeg tror mange ga opp for tidlig. Jeg husker kommentarer fra da jeg lå i belteseng, fra folk som trodde jeg skulle tvangmedisineres, en skulle alvorsprate fordi han ikke trodde på at jeg hørte stemmer (?), fjas, prat, ignorering. Og: ansatte som snakket med andre ansatte om hva de hadde gjort i helga i stedet for å se meg…Det er sårende.)

Men ja, nå skal jeg google tips og triks for å komme seg gjennom muntlig utspørring om bacheloroppgaven sin… Ønsk meg lykke til!

 

 

 

 

 

Reklamer