Feel me, sneaking around again

av IM

Am I hanging around again?
Can’t you see?
That my heart lies, my heart lies to you

Jeg husker ikke sist jeg skrev her, så hvis jeg gjentar meg selv, så håper jeg dere med tid og stunder kan tilgi det.

Hei! Her sitter jeg å brenner hardt og lenge i bachelorhelvete. D-dag er 12.mai. Og enda gedigen Dobbel D-dag er muntlig eksaminasjon type 3 uker senere. Gud bedre….

Det er mye nytt, men likevel ikke.

Jeg sliter litt med å forholde meg til framtiden. Overskuddet er ikke helt der. Folk spør om jobb og jeg spacer psykisk ut i rolig panikk. Kenneth har i lengre tid prøvd å få meg til å bestemme meg for en dato jeg skal fly til østlandet og jeg har seriøst holdt på å gå på veggen av å måtte forholde meg til at det eksisterer en tid etter 12.mai. Jeg fikk heldigvis fingeren ut og kommer en liten helg i juni for innvie nyhuset til Kenneth. Mulig det er en god indikasjon at jeg trenger å kunne slippe unna ansvar og alt annet drit som kommer med som voksent og ansvarlig (osv) menneskeperson.

Slitt mye med angst og depresjon. Vært tungt med psykiatripraksis av åpenbare årsaker om man kjenner meg. Men jeg kom meg godt igjennom det! Som sagt er ikke overskuddet helt der til å tenke høyt om jobb, søknader, osv. Men tankene er i gang. I starten av praksisen var jeg «Nei, jeg kan ikke jobbe på Åsgård» (psykiatriske sykehuset i Nord-Noreg), i midten av praksisen var jeg «Tja, kanskje jeg kan jobbe der? Mulig en av de åpne døgnenhetene?» og på slutten, og nå, tenker jeg å søke innenfor Åsgårds vegger og milelange ganger. Frivillig for en gangs skyld! … og som sykepleier med nøkler :p.

Så det var jaggu en prosess det og!

Jeg har PTSD-et ut av en annen verden da. men da griner jeg litt, slår knyttneven i en vegg for smerte er veldig avledende… og innser samtidig hvor teite måter jeg har å reagere på – og tar skikkelig i på trening dagen etter. Trening er virkelig det eneste produktive jeg har mot depresjonene og angsten. Solid forskning i rygg der også (hilsen sykepleieutdanningen).

Temaet jeg skriver om på bacheloren er rundt relasjonsbygging til pasienter med dårlige erfaringer i psykisk helsevern. Basert på alt for mange sanne historier, for å si det slik. Og det er akkurat like slitsomt som det høres ut. Til og med i  drømmene mine handler det om tvang og psykiatri. Forrige uke drømte jeg blant annet at jeg skulle tvangsmates fordi jeg plutselig hadde alvorlig anoreksi. Jeg våknet og tenkte «hva i alle dager?» (Mulig det var noen banneord inni der og).  Tusen takk til hjernen min som orker dette.

Teorier jeg får høre fra andre rundt meg er at dette er en måte å bearbeide på, så jeg håper jo at det er tilfelle.

Ellers er guttungen snart skolegutt (!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!).

Og vi er alle snart i grava. Neida.

Tusen takk til dere som er innom her forresten. Ser at det er en liten gruppe det er snakk om, og sånt er veldig koselig. Håper livet er snill med dere 🙂

 

 

Reklamer