Refleksjon nov-15

av IM

Ja, hvordan går det med tanke på de psykiatriske utfordringene? Kenneth spurte det spørsmålet i går og det fikk det til å kverne litt.

Jeg har fortsatt kjempetunge dager, MEN nå er jeg så voksen og har vært i gamet så lenge at jeg vet hva som funker for meg. Trening er nr.1. Det hadde jeg betalt mye for muligheten til å gå tilbake til 18-årige Ida som satt delvis på ungdomspsykiatrisk og voksenpsykiatrisk for å observere hvordan jeg hadde tatt «du bør trene styrketrening»-beskjeden – Jeg(18 år) hadde klikket!

…Men kanskje ikke anbefalt trening som første ledd av behandlingen. Jeg var ganske syk. Medisin funket ikke, elektrosjokk (ECT) funket litt. Og når noen fokuserer på schizofreni i stedet for postraumatisk stress(PTSD)- så var jeg feilbehandlet i en årrekke.

MEN jeg er i live – og har født et barn som fortjener å ha mammaen sin og et godt liv – så sånn er det. Menfaen, ja. Psykisk er det fortsatt tungt ofte. Tviler på at det kommer til å gå over. (Enslaved-konsert på Halloween var seriøst en av de større oppturene jeg har hatt dette året. Fantastisk!)

Jeg er godt over halvveis i praksis nå – på sykehjem. Om jeg trives? Tja. Sykehjem er ikke min greie for å være ærlig. Og jeg er mer frustrert enn jeg er fornøyd. Rett og slett for at mange pasienter ikke blir ivaretatt på en god måte. Alle blir stelt – men de psykiske behovene er nederst på rangstigen.

Etter jul skal utti psykiatrisk praksis (hjemmetjeneste). Jeg har reservert meg mot Åsgård/psykiatrisk sykehus her i tromsø, så noe annet hadde ikke vært mulig. men jeg gruer meg. Det treffer så hardt. Men det ER i dette feltet jeg håper jeg vil jobbe i når jeg er ferdigutdannet -så go figure. Mye må modnes!

Jeg har allerede fått utfordret meg i psykiatriens verden: på sykehjemmet er det noen med diagnosen schizofreni – og jeg har fått gitt Zyprexa. Det var tungt, kjipt, men pasienten sier at det hjelper – så det gjorde det gaaanske mye lettere. Noen takler bivirkninger bedre enn andre. Og hjelper det; KJØR PÅ!

Reklamer