Towards the sun

av IM

Å besøke psykiatriverden som tilskuer/student er litt vanskeligere enn jeg hadde forestilt meg. Men jeg henger med. Skulle dog ønske jeg hadde en psykolog… fordi fyren på studentrådgivninga ikke har tid (eventuelt har glemt at jeg eksisterer). Mye vondt som dukker opp under pensumgjennomgang – men jeg takler det likevel.

Muligens bør jeg ha et nødnettverk når jeg skal ut i psykiatri-praksisen. Misforstå rett; Jeg gleder meg til praksisen, men jeg er livredd. Det er likt som de andre praksisene, men dette treffer så hjem at jeg er mer nervøs nå enn noengang. Tenk om jeg havner på en avdeling jeg har vært pasient i… Og hva slags følelser kommer jeg til å gjennomgå første gang jeg skal gi en pasient f.eks Zyprexa. Mye slikt.

Uansett.

Styrketreningen er økt (selv om ryggen er litt muggen enda. Tok markløft 100kg x 5set x 5repetisjoner nå på torsdag og det gikk strålende), sinna-cardio/Norsk black metal på ørene-powerwalk er i verksatt. Stressavløser.
… Og jeg må jo innrømme at jeg takler slike «kriser» som dette ganske mye bedre nå enn før. Kan være alderen, mer moden, flere inntrykk, litt mer rasjonell tankegang. Det føles uansett greit. Hadde jeg gjenomgått dette for noen år siden alene hadde det endt med døden eller tvangsinnleggelse…

Likevel er det litt ensomt. Får håpe studentrådgivingsfyren får tid snart.

Forresten. HIMYM har alltid fungert som antidepressiva. Har maraton på gang og er nå på sesong 7 for ørtene gang.

Reklamer