In the end I will find some peace inside

av IM

anBYn80_460s_v2

Så… Jeg har vært stressa i det siste.

Mye pga. det forrige innlegget mitt. Har slitt med å tenke på noe annet og egentlig engasjere meg i noe som helst. Angsthelvete ute av en annen verden, sovet dårlig, vært sint på alt og ingenting – og selvfølgelig kom hjertebanken tilbake.

Til min overraskelse fikk jeg et svar jeg ikke forventet på mailen; Etter to år på sykepleien fikk jeg endelig: Ja, det er klart det går fint å tilrettelegge. Du er ikke den første studenten som har det slik og du er ikke den siste.

Måtte bare måpe. Alle svar før har vært: Det er likt for alle. Du får søke hjelp for problemene dine. Men jeg ville likevel prøve på framlegg.

Første tematikk forrige uke var psykose. Gruppa møttes, gjennomgikk temaer – alt mens jeg stadig måtte prøve å holde alt på innsiden. Så fant gruppa ut at en dokumentarfilm om en sykepleier som ved å ikke gi opp og fortelle pasienten at hun ikke kunne dø fordi hun skulle danse i bryllupet hennes, var noe vi muligens kunne bruke under presentasjonen. Film med lykkelig slutt (har jeg hørt)men jeg ble overfalt av følelser.

Og jeg brast. 1 minutt ut i filmen måtte jeg løpe ut. Hyperventilerte, skalv og gråt på et toalett. Mange av de studentene har jeg jobbet med før, og de fleste av dem vet at jeg ikke mestrer muntlige presentasjoner uten Vival, men de visste ikke om fortiden min. Så jeg fortalte dem litt. Og det ordnet seg. Jeg trengte ikke si noe under den presentasjonen. Jeg hadde faktisk ikke maktet det, men jeg sto likevel der sammen med gruppa med sikkert 110 i puls.

So far, so good. Heh.

Neste tema denne uken: Mani og depresjon. Velkjent den siste der. Det er lærerikt, og jeg får et annet perspektiv på behandling av psykiske problemer, men jeg får også bekreftet hvor helsikes mange elendige drittmennesker i psykiatrien som burde finne seg en annen jobb som ikke innebærer sårbare mennesker.

Men helga har vært grusom. Fordi det er muntlig framlegg nå på onsdag og to til de neste to ukene. Det eneste som har vært bra – og faktisk fikk hjernen min på andre tanker i helga, var en konsert på lørdag. Tenk det, jeg tør faktisk nå å spontant dra på konsert – alene! (mye fordi jeg ikke kjenner noen som hører på metal…). <Turte til og med taxikø på en lørdagskveld. Holy shit.

Men nedturen kom. Og etter mer grining og skjelving på et toalett på universitetet i dag, måtte jeg sende mail til veilederen (en annen en hun første jeg sendte mail til). La kortene på bordet; at muntlige framlegg, selv med nød-Vival, ikke er mulig. Og det ordnet seg. Jeg gruet meg ENORMT til å si det til de jeg jobber sammen med – men jeg tror de skjønner det. Jeg liker ikke å dytte mer arbeid over på andre, men det går bare ikke.

Så da er det stressmomentet tatt vekk og jeg håper så inderlig at kroppen min roer seg nå. Når det blir tull i hodet begynner jeg å tulle med andre greier også: skadet ryggen igjen under markløft på fredag. Det er irriterende når ryggen også skal krangle. Har heldigvis blitt eldre og klokere (fnis) og vet at jeg bare må ta tiden til hjelp og ikke prøve på markløft igjen før ryggen og nervesystemet har fått roet seg noen dager. Men irriterende siden jeg har kommet meg opp til 132,5kg i markløft og det er noe av det artigste jeg kan gjøre (Bortsett fra når jeg løfter som en idiot.)

Snart er det praksis igjen. Psykiatri må jeg innom uansett. Det blir hakket mer blanding av interessant og skummelt enn de andre praksisene.

Og beklager at jeg er så elendig på å svare kommentarer. Får litt angst for bloggen min i perioder…

Reklamer