Femogtjue

av IM

Det er litt morsomt at jeg er 25 år med tanke på min eneste livsplan i 2008/09, som var å dø innen jeg ble 20. I stedet ble jeg smelt på tjukka. Og her sitter jeg.

Det som ikke er gøy er denne type post i postkassen: HUSK CELLEPRØVE FRA LIVMORHALSEN.

Jeg kan jo si at jeg var på kreftavdelinga i en av mine praksiser og fått en del interessante (nye) tanker om livet og døden (Jeg trivdes veldig godt der, bare så det er sagt. Håper å jobbe der igjen). Så slike ting som celleprøver, mammografier, sjekke føflekker, kuler etc vil jeg ikke utsette. Har til og med blitt ganske nazi på solkrem. Dessverre er det ofte bare tilfeldigheter som avgjør folks skjebne; Kreft er forferdelig og det man kan gjøre for å minske sjansen for å få det: Go for it.

MEN det blir ikke lett for PTSD-hodet mitt. Innså i samme slengen at sønnen min blir 5 år i år – og det betyr at hormonspiralen min snart også er 5 år og må (bør) tas ut. Så jeg må jo spre beina for lege uansett. Så kan jo ta det samtidig.

MEN så blir jeg fysisk og psykisk uvell av tanken. Helvete, dette tenkte jeg ikke på for 5 år siden da jeg satt inn hormonspiralen (som ikke var særlig behagelig forråsirresånn) – for da var jo 5 år DRITlenge til. Og nå aner jeg ikke hvordan jeg skal motivere meg – forberede – og gjennomføre dette. Og om (når?) jeg klarer dette, skal jeg sette inn ny hormonspiral? Eller finne på noe annet gøy i prevensjonsverdenen?
…Ikke at prevensjon er nødvendig for min del nå, men husker hvordan første tiden var – dvs. i MÅNEDSVIS etter innsettelse – pluss at når fastlegen først ER der og roter oppi skrevet på meg kan det jo være greit å få alt unnagjort… Ugh! Som sagt.

Så mye MEN.

Det er i min erfaring ALLTID noe å grue seg til her i livet. Herlig! (Sa hun med dryppende ironi).

Reklamer