One man army

av IM

Jeg er stressa. Har vært nær å slutte på studiet ukentlig siden… august sikkert.

Faen og.

Hei og goddag, hjertebank. I høst før alle medikamentpasseringstestene var jeg hos legen fordi jeg våknet på natten med intens hjertebank. Tok stoffskifteprøver blant annet – og som alltid kommer resultatene negative tilbake og at det er den forbanna psykiske delen av meg som igjen spenner ben på alt som henter velvære og livsglede. Misforstå rett, jeg er GLAD det ikke er noe alvorlig galt med meg, men angst er vanskelig å bryte ut av. Og at jeg fortsatt skal plages så hinsidiges er irriterende og unødvendig – til tross for hvor jækla mye bedre jeg er nå i 2015 i forhold til 2009 da jeg i tillegg til å være feildiagnotisert med schizofreni, ikke klarte å gå ut av huset pga. angst.

Jeg prøver å være fornøyd med fremgangen, men dette jævla peset på skolebenken er slitsomt. «De» sier at 2.året er verst, så kommer jeg meg gjennom dette uten å klikke så er det et mirakel.

Uansett, poenget var at nå er denne hjertebanken tilbake i større grad – og siden jeg leser om masse forskjellige sykdommer inklusivt hjertesykdom – er ikke dette spesielt gøy. Forøvrig kan også denne hjertebaken være bivirkning av Circadin (sjelden sådan), men har jo allerede tørr munn som bivirkning – så hvorfor ikke! Og muligens bør jeg roe ned på kaffe.

Måtte konte på den forrige eksamenen – og var på nervesammenbruddets rand er periode, men det ordnet seg (hører dere Kenneth si «Hva var det jeg sa?»). Kortvarig glede, dog.

Siste praksis er også unnagjort og bestått, så jeg fungerer jo absolutt som menneske og framtidig sykepleier. Skal ikke bare klage!

Ellers lite å formidle. Påskeferien har vært såder. Ungen var syk hele forrige uke og det toppet seg med en ørebetennelse, men sånn er livet. Fikk oss en senjatur og spist shitloads av godteri likevel.

Trener fortsatt. Litt skader i ny og ne (3.måneder uten markløft før jul pga. et elendig løft f.eks.), men er nå tilbake på maksløft på 120-125kg markløft. Hurra! Gikk til naprapat en stund og han tvinger meg også til å ta knebøy («kan ikke bare gjøre alt som er gøy, Ida») og det er en horeøvelse. For å bruke DET ordet. Men jeg gjør det. En annen bedriten øvelse jeg MÅ ta er chinups/pullups. Der er jeg forevig stuck på 5 repetisjoner – progresjonen ligger på 1(!) i året. FÅRDETIKKETIL. ÅH, det er mange som har hørt meg banne i frustrasjon på SATS pga den øvelsen der. Men jeg elsker trening. Og som gjentatt til det kjedsomlige: Det funker på meg og min psyke. Andre får beholde yogaen, kunstterapien og mindfulnessen for seg selv. (Jeg blir irritert og forbanna av yoga. Jeg kan ikke puste ordentlig, skjønner dere.) Heldigvis er vi alle forskjellige.

Jeg skrev nettopp blogginnlegg fordi jeg ikke vil lese mer om forstyrrelser i elektrolyttbalansen. Da er man desperat!

Hadde vært greit med identisk minne eller klisterhjerne.

Reklamer