Ensomt stress

av IM

Jeg strever med å holde hodet over vann. Tilsynelatende går alt på skinner. Jeg fikk C på siste eksamen f.eks og jeg fungerer jo slik at jeg kan dra på trening, butikken etc. Hurra? Hurra!

PTSD fungerer likevel på en veldig ensom måte. PÅ natten. Gjennom drømmer. Gjennom lukter, syn og mennesker. Jeg er blitt bedre på å skjule ting og ikke kutte opp armen og lårene mine – men det er mye som gnager så mye at det gjør psykisk vondt. Nå i ferien må jeg ta meg pauser fra folk. Trenger å være alene – enten for å trene eller bare… være alene.

Jeg ble kalt frisk i uka som gikk. Det burde ikke plage meg på noen måte, for det ble sagt av familiemedlem under et familietreff – og som alle vet, så vet familie alltid MINST. Kanskje ikke tilfelle hos alle, men jeg har aldri klart å involvere familie. Tilogmed foreldrene mine nektet og NEKTER jeg fortsatt å ha med for å diskutere meg og hva jeg sliter med. Jeg vet det er egoistisk – men jeg takler det ikke. Tidligere (fra 2008 – etter jeg ble 18) vet jeg at taushetsplikten er heftig brudt – og at foreldrene mine vet MYE som de egentlig ikke skal – men jeg vet ikke omfanget av dette flere år senere. i tillegg har tydeligvis JEG vært grunnen til at foreldrene mine vurderte å gå fra hverandre når mine problemer var som verst, de gikk i terapi og alle samvittighetskvalers mor. Jeg orker ikke vite – det var aldri min «hensikt» (det var ingen jævla hensikt, jeg var SYK!) at ting nesten skulle havarere såpass. Det hjelper meg ikke at nær familie vet. Ingen. Aldri. Fortsatt UAKTUELT.

Men nå er jeg jo mor selv – og jeg vet ikke hva jeg ville følt om jeg ble «holdt utenfor» om barnet mitt sin problemer. Akkurat nå klarer jeg ikke sette meg inn i det. UANSETT vet jeg at man ikke kan påtvinge seg noe som helst info om barnet om det er over 18 år, derfor irriterere det meg grenseløst da ekspsyko— psykiateren tutet og vinket til meg fra bilen sin her om dagen. Den dama gjør meg mannevond. HVa i helvete??

Uansett, jeg skjønner at folk kaller meg frisk. Men det foregår så mye mer på innsiden som kun de som lider av PTSD kan forstå. Det er så fordømt ensomt.

Reklamer