We should all be alive

av IM

Klarer ikke helt sette fingeren på HVA som egentlig er galt nå. Hvorfor jeg er lei meg, hva jeg er redd for, hvorfor kan det ikke gi seg? Bare slutte å fucke opp dagene mine og særlig nettene. Jeg fatter ikke VITSEN med søvnproblemer. Hadde kroppen min faktisk LIKT meg hadde den vel kunne rebooted og fikset mitt sympatiske nervesystem (jada, nettopp tatt anatomieksamen) OG HJULPET MEG GJENNOM DETTE? Jeg har lest side opp og side ned om kroppens forsvar mot farer, blodtrykksfall og blødninger de siste månedene. Kroppen er jo egentlig fantastisk. Men, MIN hjerne skal holde på dette. MIN hjerne skal dvele med dette enten jeg vil det eller ikke. (Tipper forøvrig mange med diverse sykdommer sitter med disse tankene om sitt. Men det er en mager trøst. Dessverre.)

Zoloft har jeg gitt opp. Denne type medisin er ikke forenelig med liv (for å bruke et ganske sterkt argument for senabort, men jeg tar meg friheter og bruker det om psykiatrisk medisinering); Da mener jeg som et fungerende individ i samfunnet. Disse bivirkningene funker om man sitter på Åsgård. Disse bivirkningene fungerer om man ligger hjemme og ikke SKAL noe. Man er bare syk. Holder hodet over vann til neste tvangsinnleggelse eller noe i den duren. Da er det greit å være en aseksuell, feit zombie. Vent, en SKJELVENDE, kvalm, aseksuell, feit zombie som er mitt tilfelle.

Har plagdes med skjelvinger en stund – og hva skal man si – som sykepleier kan man ikke skjelve på hendene. Så jeg ga opp igjen.

Jeg er i et sært humør i kveld. Og så helvetes bitter. Hele dagen raknet da jeg så ansatt fra Sør 4 på kjøpesenter i dag. Han så sønnen min, så antar han kanskje tenker «Åh, så bra. da hjalp vel behandlingen vi ga henne til tross. Suksess!». … som sagt. Sært, paranoid humør.

Reklamer