I aarets tauseste natt, klor dypt, bit hardt.

av IM

Godt nytt år, folkens. Ferier er ikke som det brukte. For nå sitter jeg å lengter til barnehagen åpner igjen… haha, herlig «bivirkning» av å ha barn og særlig når de er tre år og rett og slett spinnville av energi. Jeg er utslitt. Det hjelper ikke at jeg har det tungt. Veldig tungt faktisk.

Det ble veldig ille i begynnelsen av desember da eksamensnervene satte inn for fullt. Jeg sov mindre, klarte ikke spise så mye og fredagen, 3 dager før eksamen, satt jeg foran anatomiboka og bare skalv. Jeg gråt og panikkangsten satte VIRKELIG inn. Fikk sendt ut nødmail av alle ting. Til fyren som jobber på studentrådgivninga og en til psykologen. Men jeg bare visste intiniativt at hun ikke kom til å svare – hun er ikke 100% på jobb enda etter flere måneder med permisjon – så man blir litt vant til at det blir som det blir og at man da må ha backup-folk. Han på studentrådgivinga heter Ola og jeg ble kjent med han gjennom – tatttaaa – mine panikkangstanfall. Selvfølgelig. Vi måtte ha fremlegg foran 40+ mennesker på et fuckingsdrittfag kalt HEL-0700 (Ja, HEL i navnet vet du blir gøy!). Har gjennomgått mange uker med «ta ordet-gruppe» for å bli tryggere på å snakke i forsamling. Det ble litt vellykket og litt ikke, men det var en grei erfaring og ha. Du slipper ikke unna folkemengder på universitetsnivå, sånn er det bare. (Det fremlegget foran 40+ mennesker klarte jeg ikke, så fikk gjøre noe skriftlig arbeid i stedet. 23.desember fikk jeg svar på hjemmeeksamen og jeg har bestått HEL-0700!)

men ja, Nødmail.

Han svarte på mailen min etter 7 minutter. Han ringte meg og sa så freidig på bææææægensk; «Så, alle går rundt juletreet men du klarer ikke delta?».  Jeg grein såklart bare, men jeg ser humoren nå.  Fikk komme og snakke med han og jeg tror han ble litt usikker og bekymret. Han spurte meg rett ut om jeg vurderte å ta livet av meg. Det var ikke på DET nivået denne gangen, men jeg bare gråt og skalv. Det verste som kunne skjedd tror jeg må være at jeg droppet ut av studiet. Og jeg var på god vei til nettopp det. Etter at jeg fikk roet meg gikk vi opp til eksamenslokalet. 

Eksamensdagen kom og det gikk overraskende bra. Jeg tror ikke man skal sikte på god karakter, men BESTÅ på akkurat denne eksamenen for meg, men det føltes så bra å klare og sitte i et eksamenslokalet sammen med andre. For det må dere vite; det har jeg aldri klart. Før nå.

Men, nå begynner studiene igjen og hva skjer om 3 uker? Legemiddelhåndteringseksamen. Ikke rom for en kommafeil engang. Ola kunne heldigvis informere om at jeg nå sto øverst på lista for å motta studier med støtte, så heldigvis slipper jeg å gå inn i enda en eksamensperiode alene. Jeg må bare være realistisk å innse at dette kommer til å bli hektisk og jeg takler ikke stress bra…. For å ikke snakke om at jeg nå i starten av februar skal i praksis. Holy mother.

Hadde en stusselig nyttårsfeiring gråtende i senga etter krangling i familien og at jeg bare er så fuckings venneløs og stygg og teit (DEN rekka vet dere). Ungen sov hos foreldrene mine. Alltid elsket raketter, men i år gadd jeg ikke gå ut engang.  Nøyaktig grunn vet jeg ikke, men en blanding av sliten, krangling og depresjoner som aldri slipper taket. Det var trist å stirre ut av vinduet da klokka ble 24. «Happy newyear, patetiske dritt» var min tale til meg selv i det jeg dro fram flaske nummer to av min favorittChablis.

Så, blogging på 1.januar. Det var litt tilfeldig, må vite. Fikk bare ånden over meg av en eller annen grunn. Man kan jo håpe at dette blir et bedre år <– realisme. Jeg blir ikke frisk.

Reklamer