Heia, veggen!

av IM

Klamrer meg fast i studiene. I et tverrfaglig (dritt)fag som gir 10studiepoeng traff jeg veggen knallhardt pga. de jævla fremføringene foran andre. Hvor mange spør du? 40+ andre mennesker.

Prøvde å ta det opp studieveileder, men fikk en vag avvisning i form av «alle er nervøse for det der». NERVØS ja. Hadde det «bare» vært DET som var problemet. Så, torsdag forrige ukne knakk jeg sammen i hulkegråt foran denne dama på vei ut fra gruppemøte( Der det ble bestemt at vi skulle lage SKUESPILL. Jeg hater dere som alltid skal ha SKUESPILL i framlegg) – og sa rett ut: «nå slutter jeg. Jeg klarer ikke mer.»

På kvelden fikk jeg e.mail fra henne om at hun hadde sett litt på reglementet og jeg kunne velge å gjennomføre framføringen eller skrive en oppgave på 1000 ord basert på den. Men hun anbefalte meg å møte gruppa i dag (mandag) og fortelle dem at jeg ikke skulle delta.

Så igjen må jeg være den kjipe raringen som aaalltid skal skippe arbeid og la andre gjøre mer jobb. Fantastisk at jeg får kjenne på disse følelsene igjen. Fikk formidlet det at jeg ikke kommer til å delta til ei over facebook for noen timer siden. Og nå er jeg bare deprimert og sliten. Og ikke orker jeg sjekke hva hun har svart på facebook heller.

Så, før denne bedritne dagen jeg har i dag, så knakk jeg sammen enda en gang på fredag, og siden jeg verken har psykolog tilgjengelig – eller noen som helst egentlig – så har heldigvis studentrådgivninga drop-in timer klokka 13. Så man trenger bare sette seg i venterommet, så kommer det noen som kan snakke. Traff en hyggelig mann faktisk. Og jeg har fått tilbud om å delta/observere en «Ta ordet-gruppe» på torsdag. Vet enda ikke om jeg kommer til å dra. Men det var fint at noen tok tak i meg på fredag og jeg fikk snakket litt ut om alt som har boblet over i løpet av de siste månedene. Har det overhodet ikke bra, men alle tror det. Så… mission accomplished, antar jeg 🙂

Blir litt sporadisk blogging, men greit å ha når jeg føler meg så patetisk og tragisk som jeg gjør nå. Denne angsten dreper all nattesøvn. Circadin gir meg mareritt, så rødvin blir løsningen når det er som verst. Noe fastlegen sier bare gjør det verre. Var hos henne på mandag forrige uke og fikk: «åh, så flott at du er begynt på studier!», utskrevet ny resept på Zoloft og igjen diskutert hva som kan gjøres med søvnen fordi jeg får de marerittene. Hun foreslo Vallergan (…………………………….) og det endte opp med «rødvin er ille, jeg skriver ut mer Circadin, så kan den bare ligge på resept hos apoteket til det blir skikkelig ille. Så, var det noe mer?». Nope.

Han psykologmannen jeg traff på fredag syns ikke det var så veldig problematisk at jeg «rødviner» for å sovne. Det er jo ikke optimalt, misforstå det rett. Han har tidligere jobbet på en rusinstitusjon – og, quote; «med den forhistorien din er det ganske imponerende at du er der du er og ikke stjerne på rusavdeling». Så, kompliment, antar jeg. :p

Men, treningen består! Av alle ting. Eneste jeg føler jeg mestrer.

Og ungen har det fint til tross for vraket av en mor han har. Han nærmer seg 3 år med stormskritt og er bare verdens herligste – men også slitsomste (jeg er i tvil om dette er et ord) unge. Sånn det skal være 🙂

Reklamer